[ubuntu-no] Redegjørelse for min beslutning om å trekke meg fra aktiv deltaktelse i Ubuntu

[Jo-Erlend Schinstad]

Det hender innimellom at det bygger seg opp spenninger som fører til et
utbrudd. Og det finnes ingen sakte, gjennomtenkte og sindige utbrudd,
tror jeg. Og selve utbruddet kan fremstå som litt dramatisk og
uforutsett, men det behøver ikke å si noe om hva som forårsaker
spenningene. Det er nesten aldri dramatikk som ligger bak dem. I såfall
ville det ikke oppstå noe utbrudd i det hele tatt, nettopp fordi
spenningene ville jevne seg ut raskt og udramatisk. Og det var helt
klart sånn at følelser utløste min beslutning om å løsrive meg litt fra
Ubuntu, men beslutningen utløste også mange følelser. Og hvis jeg var en
bedre mann, så hadde jeg utsatt annonseringene. For det var ikke bare
Ubuntu Norge, men Ubuntu, generelt sett. Jeg er fremdeles medlem av
Ubunu og vil være en del av miljøet på en eller annen måte. Men jeg er
god nok til å lære av feil og nå skal jeg gi en bedre begrunnelse. Det
blir naturligvis altfor langt, som det alltid blir når jeg skriver om
noe jeg synes er viktig, men jeg håper at du vil lese likevel, for det
er viktig å lære. Selv av andres feil. I dette tilfelle, mine.

Fri Programvare har vært viktig for meg halve livet. Ubuntu har vært
viktig nesten en tredjedel av det og i stadig større grad. Fordi Fri
Programvare er viktig for meg. Jeg tror fremdeles at måten Ubuntu gjør
ting på, er den mest effektive og den som vil ha størst
gjennomslagskraft. Da snakker jeg primært om samfunn og ikke teknologi.
Det finnes andre som, rent teknisk, kanskje gjør en vel så viktig jobb
som Ubuntu, men som likevel kan falle litt i skyggen. Og det tror jeg er
både positivt og negativt. Det at vi har en slags ledestjerne som tar
all oppmerksomheten, gjør det lettere for det videre publikum å tilpasse
seg Fri Programvare. Det gir også de andre litt mer arbeidsro. På den
annen side, er mye i Fri Programvare avhengig av oppmerksomhet for å
kunne lykkes.

Svakheten, styrken, problemet og poenget, er at vi er et ekstremt
sammensatt miljø. Det vi har til felles, er at vi vil ha en fri kultur.
Derfor har jeg heller aldri ønsket å være en leder. Jeg tror på god
kommunikasjon og lederskap er kanskje viktig noen ganger, men ikke i
nærheten av viktigheten av informasjon. De som skjønner, forstår. Dermed
må vi også ta med Wiki-kulturen, CC-musikere, uavhengige filmskapere,
etc. Men også de såkalte "Piratene". De inngår i samme tanke, men
kjemper for noe jeg ikke tror på i det hele tatt – tvert imot. De
kjemper imot en gammel idé. Vi i Ubuntu og Fri Programvare generelt,
kjemper for nye idéer. Det er noe helt annet. Jeg tror at vi har lett
for å glemme at internet i seg selv fungerer som en bærebølge for alle
disse idéene og at det vi ser, i praksis er tidenes største revolusjon.
Kan du for eksempel forestille deg at noen skulle ønske å lage en
hjemmeside med lukket programvare? Høyreklikk og vis kildekoden. Sånn
lærer man web. Men et av problemene med en fri kultur, er at vi ikke har
noen til å definere sannhetene. Vi er vant til å stole på det vi leser
og hører. Men en del av friheten er nettopp det at alle kan lage
nettaviser og tv-kanaler og mene hva de vil. Det finnes ingen
kontrollorganer, jmf PFU for norsk presse.

Det klassiske skrivebordet, som ble brukt før Unity, er i hovedsak ett
program, som heter Gnome Panel. Det er et program jeg kjenner inngående.
Jeg har brukt tolv år i det programmet. Hver dag. Mange timer hver dag.
Jeg har lest kildekoden og jeg har skrevet applets for det. Jeg tror at
jeg rett og slett elsker Gnome Panel, fordi jeg i så mange år har prøvd
å overbevise andre om at Linux er bra. Da jeg begynte med FOSS, var
nettleserkrigen fremdeles i gang. Det var helt andre tider. Høres nesten
litt ut som begynnelsen av Carl Sagan's COSMOS, men sånn var det. Og
Gnome Panel er jo symbolet for Linux. Vi kunne nærmest ha byttet ut
pingvinen med et likhetstegn og sagt at det symboliserte "Linux
Skrivebordet". Men jeg har fulgt med hele tiden og jeg har forstått
prosessene, så da Gnome Shell og Unity dukket opp, så følte jeg meg
aldri truet av det. Jeg var veldig skeptisk til begge, men jeg visste at
ingen krefter i verden ville kunne ta fra meg Gnome Panel. Det er som
når Ray Mears snakker om Bush Craft. Kunnskap veier ingenting og du
roter den ikke bort i snøen. Men det er nettopp det folk trodde, kanskje
spesielt da Linus Torvalds gikk ut og anmodet folk om å rømme fra Gnome
og over til Xfce. Han prøvde ikke å gjøre noe galt. Han misforsto
situasjonen. Men han har et viktig navn. Og han er veldig flink med
kjerne, men det betyr nødvendigvis også at han ikke er flink med
desktop. Det er begrenset tid vi har til rådighet. Det finnes ingen
dataeksperter lenger. Men da folk var usikre, så bekreftet han
usikkerheten ved å si at den var begrunnet. Den var ikke det.

Men det var da at jeg skjønte at hvis folk tror at Gnome Panel er borte,
så bruker de det ikke. Hvis folk ikke bruker det, så har ikke utviklerne
noen grunn til å forbedre det. Og da har ikke brukerne noen grunn til å
fortsette å bruke det. Sirkelen er synlig. Derfor gikk jeg skikkelig til
kamp for Gnome Panel. Og jeg er sånn at når jeg gjør ting, så gjør jeg
det helt uten måtehold. Problemet var at nå var det allerede en
akseptert sannhet at Ubuntu hadde gått inn og innført et forbud mot
klassiske skrivebord i GNU/Linux. Den eneste anledningen jeg hadde til å
snakke om Gnome Panel, var når noen skrev om Unity. Dermed gjorde jeg
egentlig saken verre, men jeg synes alternativet var enda verre. I
etterpåklokskap, burde jeg ha akseptert situasjonen. Så kunne jeg heller
ha latet som at jeg var den store frelseren som vekket Gnome Panel
tilbake til liv. Jeg ville antakelig ha kunnet spre sannheten på en mer
effektiv måte ved å lyve enn å snakke sant. Det er paradoksalt, men jeg
tror det er riktig. Men jeg synes at det er noe arrogant over det å lyve
for å nå frem med sannhet. Det er så fryktelig nedlatende og det jeg
ønsker er et miljø av folk som er på tås høyde. Nesens høyde er
variabel. Tærnes høyde er konstant. Jeg kommer aldri til å bruke løgn
som et virkemiddel, selvom jeg har lært at det antakelig er riktig. Det
betyr at jeg antakelig ikke er egnet som en kommunikator og det var det
som var min rolle. En snekker som er så stolt og rigid at han ikke vil
bruke en hammer, blir automatisk en dårlig snekker.

Jeg brukte all den energien, inspirasjonen og entuasismen jeg hadde på å
motvirke motstanden mot Unity. Derfra var det bare bagateller som førte
til at jeg kuttet ut. Hvis det er ett stykke visdom jeg har lyst til å
legge igjen i Ubuntu, så er det at vi alltid skal kjempe for og aldri
imot. Enten det er Microsoft, Apple, eller om du liker Gnome Shell og
ikke liker Unity. Kjemp for det du vil og ikke imot det alle andre vil.
Det er ekstremt destruktivt. Det tapper miljøet for enorme mengder med
ressurser og alle taper – bortsett fra de som eier sin arbeidskraft, som
dermed ikke har fri vilje og gjør det de får beskjed om uansett.
Proprietær programvare vinner hver gang det finnes en konflikt i FOSS.

Jeg er her hvis noen trenger meg. Men ikke regn med meg. Jeg kan ikke
sette av ressurser på Ubuntu mer. Jeg er rett og slett helt tom. Det
finnes ikke noe sinne eller uvennskap eller noe sånt. Bare tomhet, litt
sorg og enorme mengder med tid som jeg kan bruke til andre ting som jeg
også er veldig interessert i, som forhåpentligvis kan gi meg energi
igjen. Som for eksempel programmering i barneskolen.

Jo-Erlend Schinstad